Forsknings- og høyere utdanningsminister Eileen Fugelsnes (Ap) pauser tvangsvedtak om innføring av omstridt IT-system. Rødts Hege Bae Nyholt er glad og sier det er en seier.

Avtroppende forskningsminister Sigrun Aaslands pålegg til flere universiteter om å gå over til en amerikanskstøttet IT-løsning er trolig i strid med EUs personvernforordning (GDPR). Statsråden risikerer i tillegg en fremtidig riksrettssak for å ha gitt feilaktige opplysninger til Stortinget.

Dette er alvorlig. Statsråden ga Stortinget feil informasjon om Felles IAM, skriver Morgenbladet: https://lnkd.in/edyhFfRb (bak betalingsmur) Statsråden ga feil informasjon både om omfanget av personopplysningene som behandles av Felles IAM, og om leverandørens tilgang til data. I motsetning til det hun informerte Stortinget om, er dataene lagret i klartekst slik at leverandøren kan få tilgang til den. Jeg vet ikke hva som er mest sjokkerende: - At KD ikke har gjort sin egen vurdering, men ukritisk aksepterer informasjonen de får. - At bekymringer fra teknikere som meg, og fra institusjonene selv, bagatelliseres og skyves til side. - At det ikke ble lagt opp til en reell diskusjon ledet av KD, der alle berørte parter var representert. Dette er på grensen til respektløst overfor sektoren. Sikt – Norwegian Agency for Shared Services in Education and Research gjorde en dårlig – veldig dårlig – vurdering. Det virker samtidig som om KD har stor tillit til Sikt, uten at informasjonen blir kontrollert eller utfordret på en tilstrekkelig måte. At en så viktig sak kan bli behandlet på denne måten, er ikke annet enn sjokkerende. Er det ikke på tid til å snu om Felles IAM påleggelsen, Norwegian Ministry of Education and Research? Igjen: Gratulerer til Morgenbladet og Elida Høeg for å følge saken.

Jepp, i år blir det 15 år i Norge og syv år siden jeg ble norsk statsborger.

UiO må avvikle sin autentiseringsløsning til fordel for et system utviklet og driftet av et amerikansk selskap, lagret i en skyløsning levert av et annet amerikansk selskap. Tidspunktet kunne knapt vært dårligere.

Sikt kjøpte inn nye datasystemer med en forventning om at alle statlige universiteter og høgskoler skulle være med på spleiselaget. Da noen sa nei, gikk de til departementet for å få hjelp.

Kunnskapsdepartementet pålegger UiO og NTNU å bytte ut en egenutviklet sentral IT-løsning med et nytt system fra USA. – Helt i utakt med tiden, sier sjefingeniør.

I går ble jeg svært frustrert som offentlig ansatt. Vi fikk vite at Kunnskapsdepartementet nå ønsker å pålegge universiteter og høyskoler i Norge å ta i bruk en amerikansk løsning for identitetsforvaltning på tvers av sektoren. Dette er alvorlig av flere grunner, og jeg tror egentlig ikke det er nødvendig å forklare hvorfor. Debatten om digital suverenitet, kontroll over kritisk infrastruktur og avhengighet av utenlandske leverandører har pågått lenge. Det som likevel overrasker meg mest, er hvor frakoblet denne beslutningen virker fra utviklingen rundt oss. I samme uke som EU lanserer sin «Tech Sovereignty Package» for å styrke Europas teknologiske selvstendighet (https://lnkd.in/euF-M_vs), får vi i Norge enda en beslutning som gjør oss mer avhengige av utenlandsk teknologi. Jeg uttaler meg selvsagt ikke på vegne av min arbeidsgiver. Men dersom jeg har forstått saken riktig, innebærer dette at vi – og andre institusjoner – må ta i bruk en tjeneste vi ikke har behov for. Universitetet i Oslo har allerede en tilsvarende løsning. Det er også bemerkelsesverdig at institusjoner som Sikt, som har bidratt til utviklingen av viktige løsninger basert på åpne standarder, blant annet SimpleSAMLphp, er med på denne utviklingen. Og dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Feide støtter i dag kun Entra ID som ekstern identitetsleverandør for autentiseringsføderering, i tillegg til ID-porten, noe som gjør mindre fristende for andre å vurdere å bruke alternative løsninger. Vi er i 2026. I Europa står digital suverenitet øverst på den politiske og teknologiske dagsordenen. Samtidig ser vi i Norge beslutninger som trekker oss i motsatt retning. Selvfølgelig koster det penger og ressurser å utvikle, vedlikeholde og videreutvikle slike løsninger. Men dersom dette blir resultatet, vil en stadig større del av disse midlene gå til et amerikansk selskap fremfor til norsk eller europeisk kompetanseutvikling og teknologiutvikling. Jeg håper virkelig at Norwegian Ministry of Education and Research vurderer dette på nytt. Det er nesten ikke å tro på at vi går denne veien. I 2026.

Alle pengene som samles inn går til å betale forfattere, oversettere og andre leverandører, slik at vi fortsatt kan formidle den viktige litteraturen til alle lesende.

Danskene eksperimenterer med å bytte digitale tjenester. Hva kan et vanlig menneske stille opp med overfor tekoligarkene, som eier og kontrollerer store deler av vår digitale infrastruktur? Det spør Lisa Reutter Larsen og Signe Ravn Højgaard.

Jeg må innrømme noe: hver gang jeg leser overskrifter til artikler om innvandring knyttet til bevaring av norsk kultur, så tenker jeg – nesten på en pavlovsk måte – på Breiviks pastisjmanifest.