Hvilket Skandinavia er det som kommer til syne i Grantas temanummer?

Den egyptiske sangeren og hjerteknuseren Abdel Halim Hafez er ledemotivet i Safia Elhillos utypiske dikt.

Eli Fossdal Vaages romandebut dirrer med psykologisk innsikt og mørklagte minner.

«Lesemåter er valg med konsekvenser! roper jeg fra stubben.» Et essay om litteraturkritikk, poesi og automatiserte bilder.

Dag Solstad påstod at den fantastiske litteraturen «misbruker verden ved ikke å la den komme til syne». Eit meir perfekt utgangspunkt for å påstå det motsette skal ein leite lenge etter.

En lesning av Hilde Hagerups Du eneste og Yael van der Woudens I minnenes hus, to romaner som skildrer lesbisk kjærlighet og jødeforfølgelse.

I en postmigrantisk samtid blir skillet mellom norskhet og det «eksotiske» stadig vanskeligere å opprettholde.

Lagos sett gjennom øynene til Igoni Barrett og romanfiguren Frank Whyte.

En diktsuite skrevet til Ludvig Karstens utstilling «Rastløs» (17.10.2025–15.03.2026) ved Munchmuseet.

Debutanten Fredrik Parelius presser mot forfaderlige former i språket.

Et apropos til Carline Tromp og Joanna Rzadkowskas korrespondanse om sci-fi.

Fire dikt fra serbiske Radmila Petrovićs diktsamling Mamma vet hva som foregår i byene er gjendiktet til norsk.

Sandra Lillebøs Vera nekter å transformere smerte til innsikt og krever dermed mye av leseren.

Alaa Abd el-Fattahs edruelige beretninger fra fengselscellen konfronterer oss med vår egen politiske stagnasjon.

I antologien Her lå en dam skal Hammersborg vekkes til live som mer enn et geografisk og historisk sted. De politiske beslutningene som kommer til syne i mellomrommene, er likevel det mest interesseve...

Et essay om eventyr, venskab det monstrøse natursyn i Tarjei Vesaas' Is-slottet.

Det urgamle indiske krigseposet Mahabharata handler om kampen for det gode, og viser hvordan krigens vesen alltid er det samme.

Agri Ismaïls hyllede debutroman Hyper vil gjerne være den store samtidsromanen om finans og rotløshet, men ender opp som en pedagogisk bekreftelse av alt vi allerede vet.

Eike Aalen Øis forunderlige verdener utfordrer hvordan vi ser vår egen.

«Selv har jeg rømt inn i humoristisk fantasy for å unnslippe de gravalvorlige tek-mennene.» Sjette brev i en korrespondanse om science fiction og litteraturkritikk.

«Lystlesingen – og minnene om den – har sin egen, kaotiske logikk, fri for krav om aktualitet eller sjangerpurisme.» Femte brev i en korrespondanse om science fiction og litteraturkritikk.

Opskrift på den bedste beskedenhed.

Fra Arne Garborg til apen Julius, fra Georg Johannesen til herrelandslaget i fotball: Historien om Alfred Fidjestøls sakprosaforfatterskap er også historien om framveksten av det moderne Norge.

Dikt frå boka Whereas av Layli Long Soldier gjendikta til norsk for fyrste gong.

Utforskingen av de norske forfatterutdanningene er ved veis ende, og jeg sitter igjen med mange inntrykk og en del svar.

Den monstrøse moren dominerer i ny skandinavisk skrekklitteratur. En samleanmeldelse av bøkene til Ellen Støkken Dahl, Leander Djønne, Johanne Lykke Naderehvandi og Emma Rosenzweig.

Et foredrag om dagens fascisme, opprinnelig holdt under Vinduets arrangement i Hamsunsalen i Gyldendalhuset 27. januar 2026.

Vi har kommet oss til Bø, vårt siste stopp i serien om de norske skriveutdanningene. Her er studentene stuck med hverandre, på godt og vondt.

Andre stopp på Vinduets rundreise til skriveutdanningene er det samlingsbaserte forfatterstudiet i Tromsø, hvor de tilbyr hele tre årsenheter.

«Vi er konforme kyborger, styrt av copiloter og pushvarsler. Hvor skal vi dra nå?» Fjerde brev i en korrespondanse om science fiction og litteraturkritikk.

«Tidene har endret seg siden Morgenbladet hadde egne SF-bilag!» Tredje brev i en korrespondanse om science fiction og litteraturkritikk.

Hvordan tenker de norske forfatterstudiene rundt opptak, pensum og pedagogikk? Første stopp: det beryktede akademi i Bergen!

I Karin Hauganes forfatterskap er diktene hele veien et vitnesbyrd om et menneskes forsøk på å skrive seg til et eget liv.

Fortellingen om Bassem Khindakji og romanen som beseiret fengselet.

Det er rommet Jacqueline Harpmann skaper for lesaren, som gjer Jeg som aldri har kjent menn så god.

Gisèle Pelicots memoar gir et innblikk i hvordan hun greide å stå oppreist i møte med sine voldtektsmenn, og hvorfor tragedier gjerne splitter heller enn samler familier.

Første brev i en korrespondanse om science fiction og litteraturkritikk.

I Catriona Shines roman Habitat tvinger (over)naturlige krefter oss til å konfrontere måten hjemmet får oss til å fortrenge omverdenen på.

Mette Moestrup finner både vemod og motstand i Leila Aboulelas romaner Minaret og River Spirit.

Er det mulig å forstå syv av fjorårets poesidebutanter som et fellesskap? Og i hvor stor grad svarer de til Eirik Vassendens diagnose for samtidslyrikken?

Hilde Susan Jægtnes’ Anitra er en roman som til de grader utfolder seg på innsiden av musikken, og derfor en sann glede å lese.

I Pukkelrygg skriver Saō Ichikawa radikalt om autonomi, intimitet og seksuell erfaring.

Bhanu Kapils Schizofren er like deler ambisiøs og givende – ikke rart hun har inspirert en hel generasjon diasporaforfattere.

Thomas Manns beskrivelser av klaustrofobien i familielivet er fremdeles modellen for hvordan familien beskrives i samtidslitteraturen.

Finst det noko større svik enn å bli viska ut frå historia, spør Afua Hirsch i det tredje essayet publisert i samarbeid med LitFestBergen og tidsskriftet Revista Abismo.

Kva slags håp ligg i restaureringa av gamle koloniale bibliotek i Nairobi? Det andre essayet publisert i samarbeid med LitFestBergen og tidsskriftet Revista Abismo.

I det første av tre essays publisert i samarbeid med LitFestBergen og det chilenske tidsskriftet Revista Abismo, utforsker Eduardo Halfon festivaltemaet «svik» og sitt eget forhold til jødedom.

I sin bokdebut fremstår Aslak Heika Hætta Bjørn som en fattet og fintfølende aktivist – på den best mulige måten.

«Det mest smertefulle spørsmålet jeg stiller meg sjøl, er ikke om jeg bør oversette eller ikke, men om noen i det heile tatt lytter,» skriver den palestinske oversetteren Alaa Alqaisi.

«Det har aldri eksistert en enspråklig verden», sier professor i oversettelsesvitenskap Mona Baker i et intervju om oversettelsens rolle i møte med konflikter og teknologi.